 |
|||||
|
|
|
|
|
|
|
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Masithela’s Famous Kanzi by Woody 22.06.01- 07.01.03
Jeg hadde i lang tid sittet på gjerdet og ventet på at den rette hannvalpen skulle dukke opp. Og da var det farlig å gå på besøk til Tonje når hun hadde valpekull…. Tonje hadde 2 kull hjemme sommeren 2001, og alle valpene var i utgangspunktet lovet bort. Jeg så meg raskt ut en knallrød hannvalp fra Shanas kull, lille Leon, men Leon’s kommende eiere ville ikke gå med på at jeg fikk kjøpe gutten deres. Jeg ble dermed fint nødt til å vente enda lenger på hannvalpen min. Noen uker senere skulle jeg ut til Tonje for å gå tur på stranda sammen, men turen ble det imidlertid ingenting av…Tonje hadde på dette tidspunktet 2 valper igjen fra Sariba’s kull. De lekte i gårdsrommet når jeg kom ut, og jeg falt pladask for den lille navneløse gutten. Jeg bare måtte ha han. Tonje var lettere sjokkert når hun forstod at jeg mente alvor med at jeg ville ta valpen med meg hjem på flekken. Jeg hadde aldri noensinne følt denne magefølelsen før. Dette var garantert en hund for meg ! Hva min samboer måtte mene, var mindre interessant. Han fikk beskjed på telefonen når jeg var på vei hjem med valpen, og stakkaren trodde meg ikke før han hørte klynkelyder fra valpen. Etter denne dag har livet mitt aldri vært det samme. Drømmen min ble satt ut i virkelighet. Kanzi var en fornøyelse på alle måter. Han var en ”problemfri” og glad hund med en personlighet og karisma som ingen kunne måle seg med. Han hadde stort pågangsmot og masse energi som gav utslag i en enorm arbeidslyst. Han hadde uten tvil stort potensiale i lydighets- og brukssammenheng. I mine øyner var han den perfekte hund. Det er sjeldent en får en slik sjanse og opplevelse i livet. Mitt ønske var å drive med trening og utstilling, og når jeg så hvor mye som ”bodde” i Kanzi, var det bare til å benytte seg av det. Allerede i ung alder fikk han utrettet mye og viste igjen overalt, både på turer, på trening og i utstillingsringen. Noen høydepunkter i hans 19 mnd. gamle liv :
Til sammen i sin utstillingskarriere fikk han 7 cert, 5 BIR og 2 BIM. Året 2003 var allerede planlagt og ”booket” med avtaler for Kanzi, både når det gjaldt trening og utstillinger. Planen var å reise rundt i Europa på utstillinger, få han kvalifisert til Crufts og satse for fullt på lydigheten. Han var allerede blitt veldig flink, og jeg hadde planlagt å overraske Tonje med å debutere i kl. 1 i Bø i Telemark 23/2-03. Men alle drømmene og alle planene ble brutalt revet bort på en tirsdagskveld, 7. januar 2003.
Turen som endte som et mareritt… Jeg, Cimmi og Kanzi var ute og gikk tur i Sørmarka. Vi hadde gått langt. Cimmi og Kanzi hadde jaget mange kaniner, og i det hele tatt storkost seg. På turen gikk jeg og bemerket meg at Kanzi hadde utviklet seg så bra. Han var et syn å se på i bevegelse i terrenget, og jeg tenkte med meg selv hvor heldig jeg var som hadde en slik flott hund. Lille gutten min var blitt mer voksen i både kropp og sinn. På vei mot bilen, nesten framme ved bilen, ser plutselig Kanzi tre rådyr. Han ser dem før meg, og før jeg visste ordet av det var han i fullt los etter dem. Rådyrene tok retning mot motorveien, med Kanzi hakk i hæl. Jeg tok Cimmi i bånd og skrek på Kanzi i full panikk, men Kanzi kunne ikke høre meg pga. støyen fra motorveien. I tillegg er en RR på jakt så og si umulig å stoppe… Etter 2-3 minutter kom smellet. Et kraftig smell. Jeg fikk frysninger nedover hele ryggen og tenkte straks det verste selv om jeg i det lengste håpet at det var rådyrene som ble truffet. Det kunne i alle fall ikke være min Kanzi. Cimmi og jeg sprang i Kanzi sine spor opp mot motorveien. Der ser jeg bremselysene på alle bilene som bremser, og jeg forstår at noe alvorlig har skjedd. Da jeg kom opp på motorveien ser jeg Kanzi ligge i veikanten, fremdeles i live. Jeg sprang bort til han, og ser at han er hardt skadet. Jeg ringte hysterisk til Trond Petter Harstad og Tonje for å be om hjelp, og minuttene virket som en evighet. Kanzi klarte kun å røre på hodet, øynene og munnen. Resten av kroppen var livløs. Da jeg så at livet var i ferd med å renne ut, forsøket jeg gjenopplivning med munn til munn-metoden, og Kanzi fikk pusten tilbake for en kort periode. Hele tiden snakket jeg med han, sa han måtte holde ut til hjelpen kom. Jeg trodde ikke han skulle dø fra meg, men tenkte at alt ville ordne seg når dyrlegen kom. Politiet kom først. Jeg skalv sånn at jeg ikke lenger klarte å kjenne om Kanzi hadde puls. Pulsen var gradvis blitt svakere, og nå klarte jeg ikke å holde liv i han lenger. Politiet konstaterte at han var død, men jeg nektet å flytte han før dyrlegen kom. Ingen fikk røre han. Veterinæren kom like etterpå. Hun sa at Kanzi hadde fått så store innvendige skader at han uansett ikke hadde overlevd, og at han nok hadde vært i sjokk etter å ha blitt truffet av bilen. Hun hevdet at han ikke hadde kjent noen smerte og trøstet meg med at han døde i et lykkelig øyeblikk mens han gjorde noe av det han elsket mest her i livet. Livet mitt var ødelagt. Det føltes som verdens undergang. En hundeeiers verste mareritt hadde nettopp skjedd meg. Hvorfor ? Hvorfor gikk jeg den turen ? En annen løype enn det jeg pleide….Hvorfor var jeg ikke på treningsbanen med Lene heller ? Eller trakk hundespann med Ole Johan ? Slik var faktisk planene denne kvelden, men jeg valgte heller å gå tur. Kanzi var så ivrig og jeg ville komme meg ut på tur mens det enda var litt lyst. Jeg stilte meg selv tusen spørsmål, men man blir bare helt sprø av å tenke ”hvorfor”. Hadde jeg ikke hatt Trond Petter og Tonje på åstedet, vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg satt utrolig stor pris på at dere stilte opp for meg i denne vanskelige situasjonen ! Heldigvis har jeg, i ettertid, alle de gode minnene igjen, og de vil jeg alltid ta godt vare på. Takk for all den glede du har gitt meg Kanzi….
Marit Hjartøy
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|
Copyright © Kennel Masithela. All rights reserved.
|
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
